Tarebrenning

ubb-bs-ok-04733_sm

Man tager hva man haver – og selger det. Det å høste tang og tare for å selge som mat er relativt nytt i Norge, selv om vikingene hadde søl i bagasjen da de dro ut i verden for å herje. Mineralene og vitaminene i taren var garantert med på å gi vikingene både styrke og stamina. Tidligere, før taretrålerne tok over, ble det håndhøstet store mengder tang- og tare fra skjæra utafor Sula til industriformål. Og før det igjen var det tareaske man tjente penger på.

Ola fant denne artige beretninga fra Sula i Frøyaboka:

Berginga av havarister og vrakgods kan betraktes som den første binæringa for folke ute ved kysten. Siden kom tarebrenning i gang og ble en kilde til ekstrainntekter for unge og gamle. Det var i midten av det 18.århundre at propriertærene  Holtermann på Østråt og Parelius fikk kongelig tillatelse til å sette i gang tarebrenning i stor stil. Tareasken gikk til glassverk og utførtes i store mengder til utlandet.  Men den gikk også for sin store jodholdighet til andre formål. Det var virkelig penger å tjene i den næringa og derfor røk det fra hver eneste holme ute i havgapet fra forsommeren og langt utpå hausten. Til lenger ut mot havet taren ble tatt, jo rikere var den på jod.  Og kvinner, menn og barn skar tare på fjære sjø, enten det var natt eller dag. Båtene ble lasta til ripa og rodd til tørkingsplassen. I gunstig vær ble taren tørr og ferdig til brenning på tre døgn. Taren ble så satt i store stakker og satt fyr på. Det ble intet bål, tarestakken bare glødet og spydde ut en tung røykmasse, Asken ble raket sammen i hauger, og når den var avkjølt ble den fylt i sekker.

Men de som ville drive fiske og ikke hefte seg bort med tarebrenning klaget over røykplagen. Enda verre ble det i sesongene da hundrevis av tilreisende fiskere kom og mistet både mé og landkjenning til havs. Det ble klaget til kongen at denne idelige tarebrenningen laget så mye røyk at den skremte fisken langt til havs. Både på Smøla og Frøya kom det til veritable sjøslag, likeledes ved Lista. Embetsmennenene ble og oppskremte av uroen og rapporterte opptrinnene til kongen. Da så kongen ville ha rede på sjøslagene, viste det seg at de samme embetsmennesne hadde unnlat å oversende fiskernes klage og tiet det hele ned. Det førte til at kongen sendte Christian Pram til Norge for å sette seg inn i striden. Han tok fiskernes parti, men han mente at røyken ikke skremte fisken, men hindret fiskerne i å se landemerker ute i havet. Prams redegjørelse er et manuskript på noen hundre ark og tilgjengelig i arkiver.

Det ble i 1756 utstedt et forbud mot tarebrenning, men det ble bare stående i 20 år.

Legg igjen en kommentar